Raudaurelia

Fisketur.
Det hadde vært noe.

Eller sol i nakken og vår på ryggen.
Latter i beina og en magisk boks. Med lukkede øyne, rike blikk og levende bilder.

Og etterpå må vi takke. Vi må huske å takke og kanskje gi linjalen til en som trenger den.

Fisketur. Det hadde vært no.
Jeg må bare lære meg å fiske først.

Veit ikkje heilt ka eg finn når eg kjæm til deg, men håpe at du e på leiting du og,
sier du og jeg kjenner deg på orda. Jeg kjenner mønsteret på genseren og magen som trekker pust som et trekkspill på loftet.
For det er ikke lett å være på leiting. Beina har en tendens til å sovne halvveis på mila og det hender at bælgen stopper litt opp. Innimellom mister vi til og med skoa og det er ikke lett å finne fram når skoa er borte og den siste ulltråden ble brukt opp til fjorårets ullskjerf.

Men så leiter vi litt videre likevel. Fordi det er det vi gjør og alltid har gjort. Vi leiter selv om været skifter farge og orda forsvinner og blir liggende igjen i den fine hvite sneen på Finse.
Vi løfter steiner fra parketten og sparker borti en isklump med tåa.
Vi smiler mot månen med tennene på rad.
Vi leiter mellom menneskene på perrongen og oppdager, til tross for lag på lag at hjertet er nærmere enn vi tror.

"Dæ e så mange mil og så lenge sida, veit ikkje om eg e blitt bedre med tida, men endelig veit eg kor ferda mi går henn".

Jeg vet ikke. Det skjer så mye.

Hårene resier seg på armene og aldri før har detaljer vært så viktige som nå.
Sola går ikke ned lengre og jeg blir fremdeles skitten under neglene. Jeg tørker tårer nok til en hel landsby hver eneste dag også ler jeg. Jeg ler så mye at hadde jeg kunnet, skulle jeg tatt vare på all latteren i en boks og gjemt den helt innerst i skapet. Til en senere gang.
Hver dag er det noen som mister tonen eller sokken eller lua eller bøtta eller brødskiva eller balansen. Hver dag er det noen som mister noe og hver dag er det noen som finner det igjen. Det er forresten ikke hver dag at de som mistet tonen finner den igjen. Det kan gå dager eller uker og av og til hender det at de som mistet tonen ikke finner den igjen, uansett hvor mye de leter. Men de prøver, gudene skal vite at de prøver og plutselig er det noen som finner en lysegrønn sokk under kjøkkenbenken og da må det feires.

Jeg vet ikke. Det skjer så mye og det virker som om jeg er i svingen. Ikke rett rundt eller like forbi. Jeg er midt i svingen og må klamre meg fast til detaljene for å få med meg alt. Hver krumming, hver dal og høydetopp. Jeg må puste med nesa og la beina gjøre jobben (ikke knærne, ikke skuldrene, men beina. Låra og leggene) for bare da kan det hende at jeg skjønner hva som skjer.
Jeg vet ikke. Og egentlig så gjør det ingenting.

For plutselig ser jeg at øynene dine blir litt grønn helt innerst og glemmer hvor jeg la fra meg balansen.

Jeg bor i drømmen. I din drøm. Jeg bor i drømmen din. Et øyeblikk av en drøm.

På den andre siden, helt på den andre sida av fjorden sitter du. Med beina i kryss og lukkede øyne. Den tynne, nesten gjennomsiktige håret ditt står til alle kanter og gjennom det blomstrede kjolestoffet kan jeg skimte det jeg allerede vet. Eller det jeg tror jeg vet.

Etter en stund reiser du deg. Forsiktig, som om beina ikke vil tåle vekten av deg. Av hele deg på en gang og så går du ned til havkanten. Jeg ser ikke øynene dine lengre, ikke slik jeg en gang kunne se dem. Men jeg kan høre deg, høre den tunge pusten som får brystkassen til å heve og senke seg også ser jeg deg ved havkanten. Mens sola liksom dupper litt bakom fjellene, usikker og avventende.

En gang stod jeg der sammen med deg. Husker du det? Vi stod ved havkanten og ventet på at dagen skulle gå ned bakom fjellene og hendene våre var ru, slik hender bruker å være ru på midtsommersdager som denne.

Jeg hadde sagt at alt kom til å ordne seg, at det var ikke meningen at ting skulle være sånn og du hadde nikket, med blikket festet mot havet også hadde du tatt hånda mi i din og klemt den.

Jeg står der ikke nå. Ikke denne gangen, men jeg ser deg. Jeg hører deg og jeg vet at tingene ikke ble som du en gang hadde trodde. Eller håpet på.

Jeg vet også at du er sterk. I alt kaoset er du sterk. Og etterpå. Strekene i hendene dine sier akkurat det. Strekene i hendene og linjene rundt øynene. Med ordene som ikke hører og ørene som faller av. Med grensene og det åpne hjertet. I det er du sterk og i deg selv er du det sterkeste du vet om.

Det er det jeg hører når jeg ser deg stå ved havkanten og ikke ønske annet enn at noen skal se deg. Skal høre deg og skal vite hva du vil. Det er det jeg ser og en gang skal jeg gi deg et skrin fylt med minner og lukter, lyder og ord. For vi er ikke annet enn det og vi kan ikke gjøre om på et fullstappe skrint, pyntet med skjell på lokket.

Dette er ikke mi historie. Det har det aldri vært. Men så er den det litt likevel.

Jeg skriker. Virkelig hyler alt jeg kan. Jeg er sint og da hyler jeg. Fra brystet og oppover langs halsen. Det som kommer ut er liksom ikke halvparten av alt som ligger igjen der, inni meg og sånn står jeg altså. I noe som kunne vært ei kirke for alt jeg visste. Jeg visste ikke bedre. For eksempel visste jeg ikke at huset vi hadde lånt, var et mursteinshus av en enebolig, fra begynnelsen av 1900-tallet, plassert i gangavstand til sentrum. Stirling, Scotland. Jeg visste ikke hvorfor ingen forsto hva jeg sa da jeg snakket, hvor bestemor var og akkurat nå skriker jeg. Jeg har til og med glemt hvorfor jeg hyler.

Jeg er to år, vi bor i Scotland fordi pappa studerer og det er det første minnet jeg har. Av noe. I ettertid skal jeg ha blitt fortalt at jeg skrek fordi ingen vil se meg danse. Pappa hadde filmet en film som skulle sendes til besteforeldre i Norge. Jeg hadde danset og sunget i godt over en time.  Da pappa bestemte seg for å kanskje filme noen annet, som for eksempel viste litt hvordan vi bodde, hadde jeg protesert.

Hvorfor forteller jeg om dette når det tross alt ikke er min historie?
Fordi det er en av de mange minnene jeg har. Det er ikke min historie, det er ikke jeg som er hovedpersonen. Jeg er ikke en gang en utenforstående fortellerstemme.
Jeg er en medspiller. En jævlig viktig en og.

Jeg var tom for mynter.

Jeg har alltid mynter. I lomma eller neders i veska. Jeg bruker dem ikke, for hva kan man egentlig bruke mynter til i dag? Jeg har ikke bil og hver gang jeg skal ha noe lite, noe veldig, veldig lite, så kommer jeg alltid hjem med noe stort og totalt unødvendig.
Men mynter har jeg. Mange av dem og over alt. I tilfelle jeg skulle få bruk for dem.
Og nå, når jeg virkelig skulle hatt dem, så er de ikke der.

Jeg blir stående med røret i hånden. Litt sånn, rett ut i lufta. Som om jeg venter på at det plutselig skal begynne å ringe i telefonautomaten likevel, som at det skal være for godt til å være sant.
Men det er ikke for godt til å være sant, det er helt riktig og det er først nå jeg merker at jeg har glemt å puste. At pusten har hengt seg fast imellom fortennene og så smiler jeg. Med pusten mellom fortennene og sola pustende i nakken.
Noen ting er ikke meningen. Det er bare så vanskelig å skjønne det.

Innimellom.

Jeg har det fint. Eller, jeg har det mer enn fint. Skuldrene ligger der de skal ligge og høsten er ull, milo og nye veier. Treningssentera fylles opp av nye løfter og målsettinger. Nett som i januar. Da nyttårsløfta svir i bakenden. Da de hippe, nye, treningsklærne møter de gamle slitte. Da husbeis møter maling og da bærplukkerne trekker fram saftkjelen og tenker at jaggu var det bra vi investerte i en sånn kjele som vi bare får bruk for ca en gang i året. Jaggeu var det lurt og for en oppfinnelse!

Jeg har ikke en sånn kjele. Jeg har strikkepinner, garn og ei strikkeoppskrift jeg ikke skjønner noen ting av. Jeg har heller ikke gått fra støtte- til aktivt medlemsskap, men henger rundt der, året rundt, i slitte og meget stygge treningssklær og prøver å overbevise meg selv om at det er treninga som er viktigst, ikke klærne (noe som selvfølgelig er sprøyt. Samme som "det handler ikke om å vinne, men å delta" og "den som ler sist, ler best". Tull alt sammen. Selvfølgelig vil alle vinne, de fleste liker å ta seg godt ut i andres nærvær og hva er det morsomme med å være den som sitter for seg selv og ler når alle andre har gått hjem for å spise kake?).

Og likevel og med hånda godt plassert på hjerte så har jeg det fint. Eller mer enn fint. Jeg har ny jobb, jeg har ny vei til jobb og jeg har ei flott og fantastisk kone. Jeg har ei framtid jeg ikke aner noenting om, jeg har nye sko som ikke tåler vann og jeg har bestemt meg for å hive meg på bølgen. Være en sau i flokken og rett og slett sjekke hva som skjer.

Vi får se, livet er en aktionfilm og god høst!